Alverg
Svarthammeren
En mann var i skogen ved nattestid Hans skritt var tunge, hans øyne likeså Vinden blåste i hans hår, og regnet pisket i hans ansikt hans skuldre var tynget av grusom byrde, og hans ben ville knapt bære ham Ingen måtte vite hva han hadde måttet se, føle på sin kropp og gjennom lidelse erfare en ravn satt og skottet på ham i et tre, og mannen kunne føle det. Mennesket må ikke søke utenfor sin sti, nå fantes ingen vei tilbake Brått stod han ved et veldig stup, og berget glinset svart i regnet gjennom regnet kunne spisse tinder skimtes han stod lammet av dette storslagne syn så rettet han sin rygg og skrek: Han forbannet månen og han raste mot stjernene, og han spyttet på jorden han trakk så sin pust, -og hoppet
From Letras Mania